En reise til Mongolia – annerledeslandet!
Landskapet som omgir oss der vi suser av gårde i en 4-hjulstrekk er uendelig! De grønnbrune steppene ser ut til å vare for evig. Og over oss er himmelen knallblå- og stor! Det virker som om den dominerer hele landskapet. Jeg skjønner nå hvorfor mongolene kaller landet sitt «Den blå himmels land».
Tenk at jeg skulle havne her, i Mongolia! Jeg hadde ikke engang landet på ønskelisten over «må besøke steder», men så gjorde tilfeldigheter til at jeg skulle få oppleve dette fascinerende «annerledeslandet» i øst.
Uten kystlinje, lukket inne av Kina og Russland, er Mongolia blant de mest isolerte steder på kloden. Et land de fleste av oss vet svært lite om.
Tenk at en gang strakte det mongolske imperium seg fra Korea i øst til Polen i vest! Takket være den sagnomsuste Djengis Khan som i 1206 klarte å samle alle de mongolske stammene til felles kamp. Det varte ikke så lenge, og riket gikk etter hvert i oppløsning. Siden har landet vært styrt av kineserne, og selv om de ble selvstendige i 1921, var landet under sterk kommunistisk innflytelse fra Sovjet. Siden 1990 har landet hatt demokrati og har i dag en folkevalgt president.
Ulan Bator er i ferd med å våkne da vi lander en tidlig morgen på Chinggis Khaan International Airport. Det starter bra, og trafikken flyter bra innover mot byen – i hvert fall en kort stund! Så er det bom stopp! For mange biler, for dårlige veier, ingen kollektivtrafikk og ingen kjøremoral. Det tilsier kaos!
Ikke visste jeg at byen er en av de mest forurensede i hele verden. På kalde vinterdager, når alle fyrer med kull og bilene hoster ut eksos, legger forurensningen seg som et lokk over byen. På de verste dagene kan du faktisk ikke gå ut! Jeg var heller ikke klar over at byen er verdens kaldeste hovedstad, med en gjennomsnittstemperatur på 0 grader. Vel, jeg lærer så lenge jeg lever!
Bilturen varer og rekker, og vi humper av sted. Forbi en kombinasjon av moderne bygninger og slitte gamle hus. Ulan Bator er en nybyggerby. På den ene siden av byen bygges moderne leilighetskompleks i vestlig stil. På den andre side av byen, oppover fjellsiden, har tiden stått stille. Noen bor i jurter, de tradisjonelle mongolske teltene, andre i små slitte hus. Når gradestokken om vinteren krabber ned mot 40 minus, så sier det seg selv at mange sliter.
Kontrasten blir stor da vi en stund senere kjører forbi nye shoppingsenter som huser luksusmerker som Louis Vuitton og Prada, og den ene Mercedesen etter den andre slåss om kjørebanen foran oss. Fascinerende og nedslående på en og samme tid! Nei, Ulan Bator er ikke stedet å bli lenger enn høyest nødvendig i mine øyne.
Du må være glad i å kjøre når du skal reise rundt i Mongolia. Her er det store avstander og dårlige veier – det vil si når du da kjører på veier. De endeløse slettene farer forbi oss. Vi ser svære flokker med hester, kuer, geiter og sauer. Alle dyrene går fritt rundt, og krysser veien akkurat der det måtte passe.
Vi bråsvinger av hovedveien og kjører rett ut på slettene. Ikke skjønte jeg hvorfor vi skulle svinge akkurat der. Så bærer det avgårde over gresstuster og små sanddyner. I det fjerne dukker det opp noe små hvite prikker. Når vi kommer nærme nok ser vi at det er målet for dagens reise: en gercamp!
Leiren består av små hvite telt. Skal vi kalle stilen «romantisk», men enkel? For nomadene er disse teltene hjemmet deres og livsstilen. Teltets skjelett er laget av tre og kledd med ullstoff. Inne finner du et par senger og muligens en liten kommode. Dekoren er en variant av vakker rosemaling. Midt på gulvet står det som oftest en ovn. Jeg sier som oftest, for den første campen vi bodde i hadde ikke det. Det ble en kald natt! Ingen madrass fra Wonderland eller varm dundyne – jeg tror heller det var snakk om tørket halm. Uansett hva det var laget av, så hadde det liten isolasjonseffekt.
De neste to gercampene vi besøkte var av høyere standard, og hadde både fyringsmuligheter og bedre madrasser. Men om jeg skulle velge, så var den mest primitive den mest sjarmerende.
Maten vi får servert består for det meste av sauekjøtt i ulike varianter. Ikke noe variert kosthold med andre ord, og det går ikke mange dagene før vi er sulteforet på grønnsaker her ute. Men slik lever de her, og vi er kun gjester på besøk.
Reisens høydepunkt ble besøket hos nomadefamiliene. Ikledd sin lange brune ridekappe og enkle hverdagskjole, tar nomadeparet oss imot, foran geren sin. Det har blitt ettermiddag og det vakre, magiske ettermiddagslyset farger landskapet i de vakreste farger. Rundt teltet går hestene å beiter, og i det fjerne høres breking fra sauer og geiter.
Vi blir invitert inn og setter oss i sengene og på små krakker som er satt frem. Som seg hør og bør når de får besøk, kommer skålen med airag, fermentert hestemelk frem, og vi må alle ta en slurk. Jeg skal ikke utdype, men dette er noe av det verre jeg har smakt! Nevnes må også aaruul, skjørost av surmelk som tørkes til en osteblokk. Samme smak som melken, men i fast form.
Teltene til nomadene er sparsommelig innredet, men et tegn på moderne sivilisasjon er den store parabolantennen deres. Denne sørger for at de kan se på TV på en bitteliten skjerm. Nomadene flytter ikke på seg like ofte som tidligere, for det blir flere og flere ting å flytte på for hvert år. Behov for eksempelvis telefon og internett er like stort for en nomade, som en som bor i byen.
Om vinteren sikter nomadene mot fjellene, for her er det mindre vind. Da legger de på en ekstra teltduk og fyrer i ovnen. De følger etter dyrene, som vandrer fritt der det finnes beite. Denne livsstilen holder de fast på, og den forsterkes av loven om at ingen kan kjøpe land som dyr bruker til beite.
Vi får bli med når hestene skal melkes, og vi får ri på både hestene og på kamel. Det er nemlig aktivitet som er stikkord for hva du gjør ute i Mongolias ødemark. I tillegg kan du både sykle og gå turer, så kjede deg vil du ikke gjøre. Nord vest i landet finner du fjell på over fire tusen meter, som er perfekt for de som liker å klatre. Har du tid, bør du også få med deg Gobiørkenen i sør – en helt unik opplevelse!
For oss så kan nomadelivet virke både idyllisk og bekymringsløst, men det blir stadig flere familier som gir opp denne måten å leve på. Av landets 3 millioner innbyggere er anslagsvis en tredjedel nomader i dag.
Etter noen dager i ingenmannsland, omgitt av vakkert landskap, kan jeg skjønne nomadenes tilhørighet til naturen.
Religion er ikke synlig i dagliglivet, men det er et snev av åndelighet over nomadenes måte leve på. I byene finner du buddhistiske templer og du møter på munker i fargerike drakter. Under kommunistregimet ble klostre og templer ødelagt, og det er først de siste 20 årene at mongolene har begynt å praktisere religionen igjen. Det vakre tempelområdet Gandan, i Ulan Bator vitner om dette. Her tilbes den 26 meter høye Buddha-statuen av stadig flere. Det vakre tempelkompleks Erdene Zuu er også en flott opplevelse.
Den som imidlertid er landets stor helt, er Djengis Khan. Du ser han på sedler, øl-etiketter, postkort og frimerker. Øst for Ulan Bator, midt ute på vidda, finnes det også en 40 meter høy sølvstatue av han – selvfølgelig sittende til hest. Han er og blir landets store stolthet.
Så hva er det med Mongolia som gjør at du føler deg rikere til sinns når du reiser herfra? Jeg tror det er opplevelsen av at det fremdeles finnes steder i verden hvor folk lever i enkle kår og i ett med naturen. Vi skal ikke romantisere nomadelivet, for de er ekstremt hardtarbeidende og utholdende. Men jeg tar med meg synet på de enkle kårene hjem. Jeg er motivert til å bli litt «grønnere» og litt mindre matrealistisk. Nomadene er for meg et bevis på at penger ikke kan kjøpe lykke, at materielle ting ikke garanterer glede, og at naturen skal vernes om.
Mine beste tips om Mongolia:
- Lei bil med sjåfør, eller bli med på en organisert tur.
- Reis i perioden juni til oktober.
- Besøk en nomadefamilie og bo i en gercamp.
- Bestill alt på forhånd.
- Ta med varme klær og gode sko.
- Husk visum.
Drømmer du om en reise til Mongolia?
Kontakt våre ferieeksperter, så skreddersyr vi drømmereisen for deg.
Relaterte blogginnlegg
Se alle innlegg
Så mye rekker du på 4 dager i Sør-Afrika
En miniguide til verdens 7 nye underverk
