Tilbake

Panama – mer enn en kanal

Jeg fant, jeg fant! Mellom to verdenshav fant jeg et land hvor de store horder av turister ennå ikke har funnet veien. Et land med fantastisk natur, behagelig klima og usedvanlig hyggelige mennesker. Landet kan lokke med storby, de utroligste strender, indianerkulturer, høye fjell og innenlandsklima.

Landet er en link mellom Nord- og Sør-Amerika, og har dermed en helt utrolig variasjon når det gjelder planter og dyr. Hvor ellers kan du bade i Stillehavet, for så en time senere bade i Kariben?

6:00AM, 7:00AM, 6:30AM, 8:00AM. Ikke noe latmannsliv vi hadde begitt oss ut på. Opp i otta for å få mest ut av dagen. Må ærlig innrømme at jeg tenkte mitt da jeg gikk gjennom oversikten og fikk se tidene, men hva gjør det vel om man må opp tidlig, når nye eventyr venter?

Embera-Indianerne

I nasjonalparken Chagres, bare en kort kjøretur utenfor Panama by, forlater vi det moderne liv, og møter er verden som for oss er ganske uvirkelig. I kanoer, hulet ut av store trestammer, suser vi oppover elven. Embera-indianeren manøvrerer båten trygt forbi alle grunner. Det er lenge siden det har regnet, og vannstanden er veldig lav. Noen plasser må mennene ut av kanoen for å skyve oss forbi de grunneste partiene.

Opp den bratte skråningen fra elvebredden ligger landsbyen Embera Drua, med sine litt over hundre beboere. Her har de sine små hus, sin skole, forsamlingshuset og midt på den åpne plassen, en telefonkiosk. Man kan kun ringe ut, ikke motta samtaler. Don’t call me, I call you.

Vi blir fortalt av lederne for landsbyen, ”el cacique”, at takket være de besøkende turistene som viser interesse for deres skikker, har stoltheten over deres kulturarv økt. Den største konsentrasjonen av Embera-indianere finner man på grensen til Colombia. Her har de ikke greid å få til det samme. Tradisjoner og ritualer har forsvunnet.

I 2008 valgte regjeringen å anerkjenne indianerne som rettmessig eiere av den jord de bor på. Det ble enden på en 100 års lang kamp om anerkjennelse for de innfødte og deres rettigheter.

De kan ikke lenger leve av jakt og fiske slik de gjorde før. Mange har måttet ta jobber i byen. Barna har blitt pålagt å følge vanlig skolegang. I landsbyen vi besøkte, hadde de sin egen skole. Hit kom lærere fra byen, og bodde der i turnus på to uker hver. Alle barn snakker i dag spansk, og har mulighet til å ta videre utdanning. Fremdeles mener de eldre at den viktigste utdanningen får man i hjemmet og i hverdagen, og alle er ikke like glade for tvungen skolegang.

Deres religion er naturen. De tror, som sine forfedre, på solen, og planlegger mange av sine gjøremål ut fra den. Deres høyeste mål er å elske og verne om naturen. Uten naturen er vi ingenting. Den gir oss alt, og vi trenger hva den kan gi oss, blir vi fortalt. Plantenes effekt mot sykdommer, blir praktisert. Denne viten går i arv. Stammens medlemmer står allikevel fritt til å oppsøke en vanlig doktor om de ønsker.

Vi blir servert stekt fisk fra elven, og stekte bananer. Guidene som tar med seg små turistgrupper, har alltid med seg masse frukt som skal serveres etter måltidet. Vi hadde stoppet underveis og fylt opp posene. Altfor mye, tenkte jeg. Det viste seg imidlertid at det var en måte å gi noe tilbake til landsbyen på. Frukt hadde de ikke mye av, men hver dag fikk de sin kvote, for der var mer enn nok til alle. En snedig måte å gi på uten at det ble oppfattet som almisse. Kvinnene hadde laget vakre kurver, smykker og trefigurer. Prisen på kurven jeg kjøpte var alt for høy, men det fikk være min måte å bidra på.

Etter en flott danseoppvisning er vårt møte med en annen verden over. Litt rart å tenke på at mest sannsynlig vil ikke dette være noe våre barn får oppleve om de skulle komme hit en gang i fremtiden. Generasjonen som nå vokser opp i Embera Drua vil antageligvis få smaken på et tilsynelatende enklere liv borte fra landsbyen, i en større by. Tviler på at stoltheten over deres flotte kultur vil være den som trekker det lengste strået. Så avskjeden blir litt vemodig.

Hundreårsjubileum 1914-2014

Fra vi var barn har Panamakanalen vært et sagnomsust fenomen som sjømenn kom hjem og fortalte om. Man får et inntrykk av hva som kan ha imponert dem nå vi står ved slusen Miraflor, like nord for Panama City. Fra observasjonsdekket har man flott utsikt over trafikken som går gjennom slusen. Ser hvordan vann tappes inn og ut. De enorme slusene som holder vannet på plass. Museet som ligger der, er et virkelig interessant og flott museum. Her får man en innføring i arbeidet med kanalen fra den spede begynnelsen frem til i dag, og også hva utvidelsen vil gjøre.

15 år har gått siden USA overlot eierskapet og styringen av kanalen til Panama, og landet har på den tiden klart å bli et av Latin-Amerikas mest spennende reisemål. Denne suksessen skyldes i stor grad at vannveien som deler to kontinenter, og binder sammen to verdenshav, nå er i lokale hender. Det var franskmennene som satte i gang bygningen. De skulle visstnok ha mest erfaring på det området. Men de mislykkedes totalt, mye på grunn av sykdommer som arbeiderne ble rammet av. Det var malaria og gulfeber og man antar at mer enn 25.000 døde av dette.

Vi sitter i hagen på hotellet vårt som ligger rett ved kanalen. Det er kveld og vi kan se lysene fra utallige skip ute i havgapet. De venter på å få klarsignal for å gå gjennom kanalen. Et skip er på vei inn munningen. Cirka 40 skip passerer daglig gjennom kanalen. Avhengig av type skip og vekt, betales det mellom kr. 300.000 – 1,5 million for hver passering. Rekorden har cruiseskipet Norwegian Pearl som måtte ut med hele 2 millioner i avgifter. Som man skjønner ut fra disse tallene, så innebærer dette en enorm inntekt for landet. Man regner at bruttoinntekten ligger på cirka 6 millioner kroner i året. Det gir også arbeidsplasser til mer enn 10.000 mennesker.

Amerikanerne overtok byggingen av kanalen, og klarte å få den ferdigstilt i løpet av 10 år. Panama og USA inngikk i 1903 en avtale som innebar at USA skulle bygge og forvalte Panamakanalen samt en 8 kilometer bred landremse på hver side av kanalen, som ble kalt kanalsonen. I 1977 gikk USA med på krav om tilbakeføring av kanalen og desember 1999 overtok Panama kontrollen.

Nye og større skip har gjort til at det kanalen nå holder på å utvides med et ekstra sett med sluser. De skal kunne fordoble kapasiteten og skal være i drift fra 2015. Utvidelsen har ført til at mye av regnskogen langs kanalen har måttet ofres. Panamas 3,5 millioner innbygger fikk si sin mening i en avstemning, og faktum at kanalen er landets største inntektskilde veide tyngst. Folket stemte for utvidelsen, selv om dette innebærer at en del av regnskogen vil gå tapt. Vel 100 år etter at kanalen åpnet i 1914, vil Panama være på vei inn i en ny historisk epoke.

Snart er det på tide å ta kvelden. En liten spasertur gjør seg sånn på slutten av en begivenhetsrik dag. Utenfor hotellet, langs kanalen, ligger Causeway de Amador. En åtte kilometer lang sykkel- og gangsti laget av overskuddsmassene fra kanalen. Et skip fra Wilh.Wilhelmsen har fått klarsignal og er på vei mot Stillehavet. Vi snur og legger veien tilbake til hotellet. Jeg har blitt mye klokere og lært en spennende historie om hvordan denne menneskeskapte vannveien har endret verden og livet for tusenvis av mennesker.

San Blas Øyene

Albrook flyplass ligger kun 15 minutter fra hotellet, og Air Panama har alle sine innenlandsflyvninger derfra. Veldig praktisk og greit. Kun 12 kilo bagasje på flyvningen til Playon Chico. Og ja, flyet var lite. Kun 20 passasjerer.

På turen ut til San Blas-øyene, flyr vi over den tåkete regnskogen og over korallrevene som kunne skimtes i det turkise havet. Ikke ser jeg noen flystripe i det flyet gjør en krapp venstresving og nesten sneier palmetoppene, men nesten nede ser vi jo at det er en liten sementbelagt stripe som utgjør landingsbanen under oss. Det gikk helt fint dette. Bakkepersonalet iler til. ”Kontoret” har de i en grønn liten trillebår, og uniformen er de vakre draktene til Kuna-indianerne. Ikke før vi er ut av flyet, så er det på vei videre. Ingenting å si på hurtigheten. Ingen passkontroll, men alle måtte skrive navn, alder og hvor mange kilo vi veide i den lille boka. Alt måtte dokumenteres.

Vi ser en liten palmeøy som dukker opp i horisonten. 10 små stolpehus, en liten sandstrand og det er det hele. Nesten ikke til å tro at det er her vi skal bo. Det første vi gjør er å prøve de fargerike hengekøyene ute på verandaen. Man må jo bare ta et bilde for å dokumentere at slik steder som dette finnes. Den svake brisen vugger hengekøyene i en jevn rytme, og vi har jo vært oppe siden det lysnet og øynene glir igjen. På steder som dette er det ingen som ser på klokka. Man står opp når man våkner, og legger seg når det blir mørkt. Mellom der, kan man være med på forskjellige aktiviteter. De fleste til havs, men også noen til lands.

Alle ser vi like ut. Badebukser og bikini, ingen sminke og alle har vi visst glemt hårbørsten. Herlig å slippe å tenke så hvordan man tar seg ut. I dag står snorkling på programmet. En ubebodd palmeøy er målet. Der vannet er nyansen mørkere, ligger revet. Først er alt ganske fargeløst. Visst er der fisk. Massevis. Men så åpenbarer det seg en ny verden under vann. Fisker i alle regnbuens farger, masse fargerike vekster som sakte beveger seg med bølgene. Alt som vokser på havets bunn, som jeg ikke har en anelse om hva heter. Jeg vet bare at dette er vakkert. Veldig vakkert. En liten siesta under palmene, noe kaldt å drikke, og bare stillhet, det gjør godt for kropp og sjel. Noen ganger kunne tiden godt stoppe opp litt.

Når det blåses i konkylien, er det mat. Fra alle de små husene kommer gjestene og er klare for et av dagens tre måltider. Den første dagen kikket vi litt på hverandre og tenkte at vel, dette var jo ikke så mye å bli mett på. Porsjonene var ganske sparsommelige, og maten enkel. Vi er jo vant med mat i overflod når vi bor på hotell. Men etter hvert føltes dette helt riktig. De innfødte har ingen overflod av mat, men ingen går sultne gjennom dagen. Hvorfor skulle vi komme dit, og leve annerledes? Vi ble mette, ikke noe mer, og det holder jo egentlig. Det endte opp med at vi følte en viss lojalitet med befolkningen, og også mot personale som jobbet der, ved ikke å gafle i oss slik vi gjør når muligheten byr seg. Fra å oppleves som noe litt negativ, ble det en veldig riktig måte å gjøre det på.

Jeg har aldri vært på et hotell der de helst ville holde kiosken stengt. Vel, kiosk og kiosk. I et lite rom hadde de en eske Snickers fra i fjor, noen poser potetgull som var utgått på dato og litt ting og tang. Man følte seg nærmest som en forreder om man våget seg inn dit. Solidariske var jo det vi skulle være! Som et kanadisk par som klokt sa, så er der jo mye god mat i godt drikke, så takk og pris for det gode ølet. Når middagen er over, er dagen over. Ingen underholdning eller forstyrrende elementer. Bare vi og stjernehimmelen sett fra hengekøya på terrassen.

Kuna Yala er en selvstyrt region på Panamas karibiske kyst. Et perlebånd av paradisøyer langs en kyst av grønnkledd regnskog. Området er best kjent som San Blas, et navn som ble gitt av spanjolene, men som indianerne ikke bruker selv.

Et besøk på øya hvor de holder til, blir en minnerik ettermiddag. Kvinnene hadde satt fram alle sine flotte håndarbeid, og pyntet seg med sine vakre ”molas”. En slags brystplate med fargerike perler. Sydd i vakre farger i samme mønster som kvinnene en gang malte sine bare bryster. Kuna-kvinnene er vakre i sine fargeglade klær, perlekledde armer og bein, gullringer i nesen og i ørene, og malte kinn. Og de er veldig små, verdens minste folkeslag etter pygmeene.

De vet de er et ettertraktet fotoobjekt, og det gjelder å være om seg. Vil man ta bilder – ”one dollar”. Og ikke prøv å snikfotografer. De oppdager det, og jeg lover de kan hisse seg opp! Til og med de små barn har lært seg prisen på hva det koster å bli tatt bilde av. ”Picture?- one dollar!” Bare pass på å ta med masse en-dollar sedler, for man må bare ta bilder. Mange bilder. Hele tiden.

Kunaene har strenge lover for å bevare sin kultur. Der er forbudt for utenforstående å bosette seg på deres mark eller starte virksomhet i området. Det er ikke tillat for en Kuna å gifte seg men en som ikke er Kuna-indianer. Det finnes til og med strenge regler for å gifte seg med noen fra en annen by.

Bare femti av San Blas-øyene er bebodde. Noen familier lever ensomme på øyer langt ute i havet, men de fleste trenger seg sammen på et fåtall øyer nær fastlandet. De lever enkelt. Husene er bygd av sukkerrør, med palmetak og sandgulv. Nesten ingen møbler, kun hengekøyen som de sover i. Også TV da. De har ingen strøm, så den må de få fra solpaneler eller dieselmotorer.

Hvor lenge kan Kuna-indianerne lykkes med å bevare sin kultur? Hvor glad jeg enn er for at jeg har fått muligheten til å besøke denne annerledes verdenen, kan jeg ikke la være å fundere på hvordan vårt nærvær påvirker dem. Kan man hindre et folk i å utvikle seg?

Boquete

Jeg trodde jeg hadde lest papirene mine nøye nok, og trodde jeg hadde kontroll på når vi skulle hentes og når flyet skulle gå. Vi hadde gått og lagt oss veldig tidlig kvelden før, for neste morgen skulle flyet gå allerede kl. 05.00, det vil si at vi skulle bli hentet kl. 0330. Man venner seg faktisk til alt, og vi møtte morgenfriske og klare opp utenfor hotellet lenge før fuglene begynte å synge. Det varte og det rakk og det kom ikke noen bil som skulle hente oss. Nattvakten lurt på hvor lenge vi skulle sitte her og vente, og ba meg sjekke at det var riktig tid. Jeg var veldig sikker på at det var det, men jeg tok nå en sjekk allikevel siden han insisterte. Au, på arket stod det PM og ikke AM, altså vi skulle reise på ettermiddagen! Så da var det bare å sjekke inn på hotellet igjen og sover noen timer til. Ja, så lærte jeg i alle fall at AM og PM bør sjekkes. Nøye! Og min mann hadde vel rett i at det var godt det var jeg som stod for feilen, og ikke han. Rart med det gitt, selv de beste kan gjøre feil.

Så det var altså på ettermiddagen vi skulle ut å fly igjen. En times flytur fra Panama City, nordover opp mot grensa til Costa Rica, ligger David. Herfra tar det nok en time med bil til Boquete. En utrolig sjarmerende liten by, plassert ved foten av vulkanen Barú. Det milde klimaet her gjør at både grønnsaker og sitrusfrukter stortrives i området. Men det er kaffen som har satt Boquete på kartet.

Vårt hjem i noen dager er Finca Lerida. Et idyllisk lite boutique-hotell som faktisk ble grunnlagt av nordmannen Tollef Monniche. Han jobbet som ingeniør på kanalen, før han fant sitt hjem i Boquete. Han er mannen som har fått æren for å starte eksporten av kaffe fra Panama. Det påstås at den beste kaffen i verden kommer her i fra. Han var også en ivrig ornitolog, og da var han jo rett mann på rett sted. En av tingene man kan gjøre her, er å bli med en ekspert på området, på fugletitting. Fugleinteresserte kommer hit fra fjern og nær for å se sjeldne fuglearter.

Frokosten på terrassen blir inntatt i den klare morgenluften, og ja, kaffen her er virkelig god. Og mens vi sitter der og våkner, ser vi den bitte lille kolibrien som surrer rundt i blomsterbedet. Vingene slår så fort at du ikke helt klarer å registrere dem. Fascinerende liten skapning.

Noe av det fineste du kan gjøre her, er å gå tur i regnskogen oppover fjellet. Regnskogen er tett, vakker, og fasinerende. Stien slynger seg sakte men sikkert oppover i terrenget. Først forbi et par lokale hus, og så videre innover i tett regnskog. Vakre planter og blomster vi aldri har sett før stikker fram her og der.

Stien følger en klukkende, liten elv som vi her og der må krysse på stokker eller enkle bruer. Bortsett fra lyden av vann og fuglelyder, er det helt stille. Etter en times tid hører vi lyden av brusende vann, og vi skjønte vi nærmet oss målet, The lost 3 waterfalls. Stien stopper innerst i en dal, omringet av fjell på tre sider. Og rett framfor oss styrter en lang vannstråle ned mot ei stor steinrøys.

Vårt overordnede mål med turen var å få se quetzalen. Den vakre grønne fuglen med det røde brystet, og halefjær som kan bli opp til en meter lang. Guiden viste oss fuglen i boka, så vi visste hva vi lette etter. Vi hørte den og så den på avstand, men jeg vet ikke helt om jeg skal skryte på meg at jeg virkelig så den. Men av vår flinke guide, lærte jeg meg i alle fall litt om den: nasjonalfugl i Guatemala og hellig fugl i Azterkerriket. Myntenheten i Guatemala heter også Quetzal, og er oppkalt etter fuglen. Ser man det!

Ute på San Blas hadde vi truffet noen svensker som hadde vært oppe på vulkanen Baru. De hadde brukt over fem timer opp, og fem timer ned. En ganske drøy tur, men i følge dem, verdt det. Vi hadde ikke tid til å ta gåturen opp dit, så vi tok den lette løsningen: firehjulinger. Det var et firma som hadde tre slik doninger som de fikk lov til å gjøre utflukter opp til toppen med. Det ble litt av en tur. Jeg ble advart mot at veien var ganske tøff. Ja vel, tenkte jeg, jeg er vel også litt tøff, så det går nok bra. Du store min, ”tøff” fikk en annen mening. Det var to timer opp, og en og en halv time ned, hvor jeg hele tiden tenkte at om jeg overlever dette, skal jeg aldri sitte på en firehjuling igjen. Svære stein som vi skulle manøvrere over og ved siden av, og masse støv! Men jeg overlevde, og ja, det var fint på toppen. Det var ikke så klart at vi både kunne se Stillehavet og Kariben, men vi fikk en fantastisk utsikt der opp, 3.474 moh.

Bocas del Toro

Ønsker du øyliv med ekte karibisk smak, anbefales Bocas del Toro. Her går livet langsomt – til tonene fra Bob Marley. Mesteparten av turistene, les backpackerne, holder til på hovedøya Isla Colon. Bor man midt inni i det lille sentrumet, er gjennomsnittsalderen ganske ungdommelig. Fikk nesten følelsen å være tilbake til 60-tallets ”flower power”v. Små pastellfagrede hus, barer med svære puter på gulvene, masse musikk og en salig blanding av folk fra hele verden. Noen som jobbet og prøvde å tjene til livets opphold, andre absolutt i feriemodus. Innimellom fant man restauranter og hyggelige barer også for oss over 20.

Vi leste oss frem til at man måtte komme seg rundt på de mer avsidesliggende øyene. Der fantes paradis. Vi leide en båt med sjåfør for en hel dag og suste rundt fra den ene vakre øya til den andre. Mellom øyene fikk vi se delfiner som lekte seg og gjorde seg til for den som ville se.

Bortgjemt mellom mangroveskogen dukker et pastellgrønt hus opp. En liten restaurant der man tidlig på dagen kan svinge innom og bestille mat til en viss tid litt senere på dagen. På det viset kan eierne få kjøpt inn fisken fra den lokale fiskerne som kommer forbi med dagens fangst Vi bestilte hummer, og jeg kjente at sulten umiddelbart gjorde seg gjeldene. Men vi skulle snorkle og sole oss noen timer først. Vanskelig å beskrive de vakre blå nyansene på havet og himmelen. Bildene taler for seg. Og hummeren skuffet ikke. Så der satt vi og inntok nytrukket hummer og en kald øl, og jeg lover at livet kunne neppe ha vært bedre.

På Red Frog Beach, som er siste stoppested, blir det en bad i de store bølgene og en siesta i skyggen under palmene. Som navnet tilsier, så finns det noen bitte små røde frosker som holder til på denne øya. Noen snodig små skapninger.

Panama City

Siste natten ble i Panama City, for flyet hjem skulle gå tidlig neste dag. Tilbake i sivilisasjonen, ble det tid til litt shopping helt på tampen. Hadde ikke trodd at jeg skulle finne slike muligheter her, men der tok jeg helt feil. Albrook Mall, som ligger like ved flyplassen og hotellet, er kanskje det største shoppingsenteret jeg har vært på. Her fikk dollarene, eller balboaen, som landets myntenhet kalles, bein å gå på. Panama er forresten et av de få landene i verden som ikke trykker sine egne sedler. Balboaen finnes i mynt, men sedlene som brukes er amerikanske dollar. Den er låst til dollaren som fast vekslingskurs. Veldig enkelt og greit. Så om man ikke finner noe å bruke balboaen på her, er det vel fordi man ikke trenger det.

Det man kunne ha kjøpt seg er jo den klassiske Panamahatten. En bredbremmet herrehatt som faktisk blir laget i Ecuador. Hatten er vevet av fibre fra en palmeaktig plante. Materialet i hatten gjør at hatten puster, slik at den er behagelig å bruke i varme strøk. Den kan brettes og krølles og er like fin etterpå. Praktisk å ha med i kofferten. Hatten ble i utgangspunktet skipet til Panama for videre eksport. Resultatet var at handelsnavnet på hattene refererte til Panama i stedet for opprinnelsesstedet. «Panamahatt» har blitt det normale utrykket slike hatter. Man lærer noe hele tiden.

Panama City er en by i vekst. Står man i gamlebyen og kikker over på den nyere bydelen, minner de høye skyskraperne ikke så rent lite om Miami. Hoteller og kontorbygninger har de siste 10 årene blitt bygget. Det som nå mangler er å få til toglinjer inn til byen, for trafikken har blitt et stort problem i rushtiden. Langs kanalsonen som ble gitt tilbake til Panama fra USA, blir det bygget hoteller, leiligheter og shoppingsentre. Et veldig ettertraktet område, vakkert beliggende langs kanalen. Panama er i rask endring

Over for denne gang

Vi hadde reservert bord på en restaurant inne i Casco Viejo, gamlebyen som er på UNESCOS liste over verneverdige områder. Las Mandarinas, er kjent som en av de beste restaurantene i byen. Og det stemte, så langt vi kunne skjønne. Nydelig mat i hyggelige omgivelser. Man blir så glad når man finner slike steder. Og når vi som det aller siste vi gjør i Panama, er å ta en mojito på takterrassen Tantalo, med utsikt over Panama City skyline, så må vi vel bare konkludere med at vi har vært med på et nytt eventyr som har vart i 10 dager.

Denne turen har fått meg til å tenke litt på denne luksusgoden vi er heldige å ha, nemlig det å kunne reise. Hvor lenge kan vi fortsette å dra til ”uoppdagede” land og steder? Føle at vi fremdeles kan ane noe av det som opprinnelig fantes. At man ennå kan få servert mat som ikke er tilrettelagt for våre ganer. Jeg håper for all del vi kan fortsette å oppleve verden, men kanskje må vi ta inn over oss at vi må støtte opp om ansvarlig måte å feriere på. Velge hoteller og reisearrangører som i alle fall gjør sitt beste for å bevare natur og kultur. Håpe på at land hvor det ennå ikke er for sent, innser at skal de lykkes med å være attraktive inn i fremtiden, er det viktigste ordet ”begrensing” og ikke ”fortjeneste”.

Panama ble for meg en påminnelse på dette. Jeg skulle gjerne være sikker på at jeg en gang kan reise tilbake og se at landet har fortsatt å verne om sine uerstattelige verdier, slik jeg fikk følelsen av på denne reisen. Sikker er jeg dessverre ikke, men det er lov til å håpe.

Fikk du lyst til å bestille en reise til Panama? Send oss en forespørsel!